Jeg har nylig kommet hjem fra Rio de Janeiro og favelaen Mare hvor jeg har besøkt gatebarna. Det ble et fint møte, og jeg oppriktig glad over å se hvordan pengene fra givere i Norge er kommet barna til gode. Store deler av UEREs senter er pusset opp. Rommene er dekorert med en fin blanding av illustrasjoner i flotte, sterke farger og små meningsfylte ordtak. Men det aller viktigste er det at de har fått kapasitet til å ta imot enda flere barn.

Denne gangen vil mitt reisefølge, Jon Erik Skiælder, uttrykke sine opplevelser i dette favela-nytt:

HÅP

Jeg har akkurat vært med til Projeto UERE for første gang, og det var dessuten min første tur til Sør-Amerika noensinne. Og kjenner at uttrykket ”bli kastet ut på dypt vann for å lære å svømme” passer ganske godt når Rio de Janeiro og favelaen er det første man møter av verdensdelen. De store kontrastene gjorde det mest voldsomme inntrykket – spesielt fordi jeg bodde på hotell på Copacabana beach. Selv utenfor hotellet var det ikke trygt etter mørkets frembrudd. 

Jeg hadde hørt om volden og tilstandene i Rio før, men det var veldig sterkt å se det med egne øyne - politi med skarpladde våpen, som stod ved innkjørselen til favelaen for å ha kontroll. I favelaen regjerer rivaliserende bander, og kulene kan begynne å plystre rundt ørene når som helst. Det er nærmest umulig å få tak i en taxisjåfør som våger seg inn til UERE, men Annie fra prosjektet hadde funnet en. Han så ut som Benicio del Toro og snakket nesten likedan. Vet ikke sikkert, men tipper han vokste opp i favelaen vi skulle inn i, han virket i hvert fall veldig avslappet.

Men aller størst inntrykk gjorde barna på UERE, det er de som sitter fast på netthinnen min når jeg skriver dette. Ikke de fattigslige skurene uten et eneste helt vindu. Ikke lukten, ikke søppelet og heller ikke de sammenraste drømmene jeg syntes jeg kunne skimte i øynene på de som satt i gatene. Men det var barna. 

Det var ikke et nedslående inntrykk jeg fikk av dem. Det var tvert imot et strålende, fantastisk og positivt møte. De var ikke forknytte små vesener, men velstelte, brune, vakre og smilende. Og ufattelig tillitsfulle. Da vi var blitt presentert for dem, kom de og ville ha en klem eller bare holde oss i hånden. De strålte da vi kom inn i klasserommene, smilte og spøkte om kapp når vi fortalte om Norge og forholdene der.

Barna hadde en umettelig kunnskapstørst. Spørsmålene de stilte var utrolig velfunderte og kloke, og de hadde en dybde i seg som var forbløffende. Jeg kjente en tåre ligge og vippe på kanten av øyelokket da de innimellom kom med spørsmål som avdekket at dette var barn som bak smilene bar på ufattelige lidelser: 

- Er det lov å misbruke barn i Norge?
- Skyter politiet i Norge på barna der?

Et uslettelig inntrykk gjorde også engleskaren som passet på barna, anført av Yvonne. Jeg skjønte at den ubetingede kjærligheten de viser barna, er selve hovedårsaken til at UERE er et vellykket prosjekt. De klemmer og holder ustanselig rundt alle barn som ønsker det. Og dem er det mange av. Mens vi spiser lunsj på det lille kontoret, kommer det stadig barn inn som bare vil ha litt oppmerksomhet og en god klem. De vil gjerne klemme alle, til og med oss som er fremmede for dem. Jeg ser håp overalt. En oase av håp i en sønderrevet verden.

 

UERE er et meget velregulert lite samfunn. Alt er utnyttet maksimalt på det lille arealet, det er som en labyrint av små klasserom hvor det foregår alt fra geografitimer til dans og kunstmaling. 

Og for noen fantastiske tegninger og malerier disse barna lager! De er mettet av sterke farger og former, og motivene er veldig enkle og uttrykkfulle. Jeg hadde ventet å se mer av opplevd hverdagsvold i bildene, så det var befriende å se at de slipper løs alle gode, kjærlige følelser utover lerretet. Det er framfor alt mye håp i bildene, og det var godt å se. 

UERE lykkes med å knyte opp de vanskeligste og mest håpløse knutene som mange av disse barna bærer på når de kommer. Sakte – men sikkert – løsner knuten, og de blomstrer opp til åpne, kjærlige og håpefulle vesener. Det er selvfølgelig ikke mulig å redde alle, og UERE opplever ofte at noen som har vært der, har begynt på stoff eller bor på gaten igjen. Eller enda verre: Blitt skutt av politiet eller blitt ofre for den evige gatevolden. Denne mørke skyen henger alltid over favelaen, men syntes å være mindre truende over UERE de to dagene jeg var der en varm uke i november.

Annie har plukket ut en mengde tegninger og malerier. Disse skal sendes til Oslo, og Anne Stokke, grunnlegger av Prosjekt Gatebarn her i Norge som støtter Projeto UERE, håper å få til en utstilling med disse bildene for å vise oss i vårt trygge hjørne av verden at det nytter, vise hvor langt disse barna kommer med den hjelpen UERE yter. Den som vil, kan kjøpe et av disse mesterverkene. Pengene går uavkortet til UEREs arbeid.

Når barna vinker farvel den siste dagen og Benicio del Toro henter oss i taxien sin, kjenner jeg at førstereisgutten i meg er borte, at jeg lengter tilbake – allerede før jeg har reist. Fantastisk vakre, farlige, løsslupne, fattige, rike Rio. Man kjenner seg så forunderlig levende her selv om hver dag faktisk kan bli den siste. Kanskje ikke så rart at mange brasilianere griper og nyter dagen fremfor å bekymre seg for mye over morgendagen?

Projeto UERE er en strålende sterk og vakker blomst i en ødelagt hage. Det var godt å se det uslokkelige håpet i øynene til disse barna, som har sett så altfor mye av verdens styggedom.

Jon Erik Skiælder

Yvonne, Annie og jeg snakker om å arrangere en utstilling av barnas bilder i Norge i 2009. Dette kommer jeg selvfølgelig tilbake til. 

I år har vi samlet inn kr 97.290,-. Av disse gikk 1.399,- for å opprettholde websiden vår. Tusen takk til Prestvannet skole hvor elever og lærere er svært engasjert i prosjektet og stadig samler inn penger og leker. Takk også til alle dere trofaste givere – denne jobben kunne ikke vært gjort uten dere.

Håper dere har hatt en fin jul og vi ønsker dere alt godt for det nye året.

Med vennlig hilsen
Anne Elisabeth Egeberg
anne@gatebarn.org